Avsporinger

Flyttet til avsporinger.net!


Arkiv:

7/25/2005

 

Roses den som roses bør

Da vi var på ferie i Tromsø i fjor, kom vi fra kino en kveld nærmere ti og skulle få oss noe raskt å spise før vi dro hjem til foreldrene mine igjen. Like ved bussholdeplassen lå en Dolly Dimple's som virket som en enkel og grei løsning, så vi gikk inn dit. Der var det nesten tomt, det satt gjester ved bare to av bordene, og ellers var det bare en ung gutt som stod i disken og ikke med en mine viste at han hadde sett at vi kom inn i lokalet. Vi gikk til et vindusbord, det var ikke ryddet helt opp etter de forrige gjestene, men vi regnet med at det burde gå ganske raskt å få rydding og servering ettersom vi var nære ved å være de eneste gjestene. Men gutten bak disken fortsatte å ignorere oss, se i en annen retning og vaske ølglass, og gjorde ikke den minste mine til å komme bort med klut, to menyer og forespørsel om vi ville ha noe å drikke, slik første leksjon burde ha lært ham dersom det var noen som helst slags opplæring inne i bildet da han fikk jobben. (Egentlig burde han til og med vært i stand til å tenke det ut helt selv, men jeg innser at det er begrenset hvor mye det er noen vits i å forvente av folk, og er villig til å legge mesteparten av skylden på hans overordnede.)

Vi satt der ikke så veldig mye mer enn fem minutter før vi var skjønt enige om at ærlig talt, poenget med slike steder som dette er da at man skal få rask servering, om ikke annet! Vi så oss ikke tilbake da vi forlot lokalet, men begynte å gå i en litt vilkårlig retning, usikre på hvilke andre steder som ville kunne gi oss noe akseptabelt å spise såpass sent på kvelden.

Nede ved kaia snublet vi plutselig over Lotus, en ganske ny restaurant som jeg hadde hørt mye pent om, men ikke forsøkt enda. Det så litt mer fasjonabelt ut enn vi egentlig følte at vi var kledd til (de som kjenner oss, vet at dette utsagnet ikke er ment som kokettering), men de hadde åpent til elleve, og maten skulle altså være god. Vi kikket diskret inn gjennom vinduene og så at det var ganske få gjester igjen, og at noen borte i en krok dessuten hadde på seg t-skjorte, så vi burde ikke virke helt avskrekkende på de øvrige gjestene. Så vi tok sjansen på å gå inn. Og ble møtt av den hyggeligste og mest profesjonelle norske kelneren jeg noen gang har sett på et sted uten Michelin-stjerner. Hverken overlegent formell eller plagsomt familiær, bare vennlig, avslappet, hjelpsom, rask og dyktig. Vi fikk et hyggelig bord ved vinduet, anbefalinger og forklaringer etter ønske, servering i akkurat riktig tempo, og påfyll nøyaktig når det trengtes, hverken før eller siden. De andre gjestene hadde avsluttet og forsvunnet før vi fikk hovedretten, men det var ikke den minste antydning til et blikk på klokken eller andre hint om at det kanskje snart var på tide å komme seg hjem. Da desserten og kaffen var servert, holdt kelneren seg diskret borte ved baren, for å ikke legge det minste press på oss om å gjøre oss raskt ferdige, men han kom bort til oss så snart vi kikket i hans retning for å be om regningen.

Maten var utmerket, utsikten mot Tromsøbrua, Ishavskatedralen og Fløya likeså, men det var servicen som virkelig imponerte, og som vi snakket om i månedsvis etterpå. Vi besøkte dem derfor mer enn gjerne igjen i forrige uke, etter en ny kinotur, og ble betrygget over å se at det ikke var en engangsforeteelse – "vår" kelner fra sist var like perfekt som den gang, og kollegaen hans gjorde ikke noe for å trekke ned inntrykket.

Jeg blir alltid så glad over å møte på dyktige og hyggelige fagfolk i serviceyrker. Og kanskje burde man bli flinkere til å si fra om at man setter pris på god service, men den riktige måten å si fra på er vel å tipse bra, anbefale stedet til vennene sine, og komme tilbake så snart anledningen byr seg. Nå har jeg gjort alle tre.



Powered By Blogger TM
Weblog Commenting by HaloScan.com