Avsporinger

Flyttet til avsporinger.net!


Arkiv:

5/06/2005

 

Flyktig samtale

Jeg er en nesten tvangsnevrotisk samler av ord. I denne sammenhengen mener jeg ord skrevet til (og til dels av) meg selv. Jeg kaster aldri brev, kort, meldinger og hilsener, jeg tar vare på all epost jeg får og skriver, og lagrer "private meldinger" på webfora jeg er på. Jeg er ikke gal nok til å søke opp alle postene mine (og svarene på dem) på Googlegroups for å lagre dem selv, men jeg føler sterk tilfredsstillelse ved å vite at de ligger der og at jeg kan finne dem frem igjen. Jeg har (selvsagt) lokal backup av blogginnleggene mine, og er i ferd med å søke opp for å ta vare på gamle innlegg på mammaforumet mitt (mye fordi det er det nærmeste jeg har kommet til å føre en dagbok for August; første tann, hvilke ord han kan, når han begynte med grøt og hva han likte å leke med og hvor mye han sov om natten på ulike stadier). Jeg har i det hele tatt stort behov for å ta vare på kommunikasjon jeg er involvert i, og har ofte glede av å gå tilbake og finne frem noe jeg diskuterte for noen år siden, en morsom mailutveksling med en kamerat eller en rørende melding fra noen jeg bryr meg om.

Jeg tror jeg føler at ord er det eneste jeg "har", egentlig, at alt jeg bryr meg om og alt jeg er verdt og alt jeg kan bidra med kan – eller burde kunne – uttrykkes i ord. Jeg reagerer på alt som skjer ved å dynge det ned med ord, jeg kaster ord av alle slag på alle problemer jeg ser, og jeg samler på biter av virkelighet som er satt ord på, og tror kanskje på den måten at jeg før eller siden vil kunne forstå det hele. Eller i hvert fall noe. Kanskje jeg prøver å se meg selv, speilet i mine egne og andres ord?

Men jeg er altså tross alt ikke helt nevrotisk nok til å f.eks. lagre newsinnleggene mine lokalt. Og heller ikke til å ta bryderiet med å finne ut hvordan jeg kan få kopiert mobiltelefonminnet over på PCen for backup. Så SMS-samtaler forsvinner ut av eksistens bit for bit, etter hvert som minnet går fullt og jeg må gjøre noe med det eller slutte å kommunisere. Meldinger som sier Ok eller Ja eller Blir ti minutter forsinket eller Vi har sluppet opp for bleier sletter jeg vanligvis ganske umiddelbart, mens en del dialoger kan bli liggende på telefonen i ukesvis (etter hvert mer og mer amputerte etter hvert som plassmangelen tvinger meg til å slette de mer ubetydelige enkeltmeldingene) før jeg til slutt må fjerne dem helt. Og det er aldri uten et lite stikk av sorg? dårlig samvittighet? ugjenkallelighet? at jeg svarer "Ja" på spørsmålet Slette melding? og nesten ser enkeltelektronene i meldingen flagre ut av T630-en min, som man tidligere trodde at sjelen fløy ut av kroppen i dødsøyeblikket. En liten bit av meg borte; en liten bit av noen andres bevissthet av meg forsvunnet.

Jeg vet ikke egentlig om jeg er patologisk eller bare patetisk. (Og ikke minn meg på at jeg ikke har noe backup-system for kommentarfunksjonen i bloggen min ..)



Powered By Blogger TM
Weblog Commenting by HaloScan.com