Avsporinger

Flyttet til avsporinger.net!


Arkiv:

4/03/2005

 

En søndagsturgjengers betroelser

Jeg er for en gangs skyld veldig fornøyd med meg selv etter en solfylt vår-søndag. Slike dager pleier alltid å ebbe ut i en mer eller mindre overveldende følelse av utilstrekkelighet og dårlig samvittighet fordi jeg, som tross alt er en ektefødt norsk borger, ikke vet å Utnytte Det Fine Været og Komme Meg Ut I Frisk Luft. I hvert fall ikke i tilstrekkelig grad til å døyve stemmen fra oppveksten og ekkoet fra Gerhardsentiden. Jeg er selv et høstmenneske; om høsten faller ting til ro og jeg på plass. Høsten passer min sinnstilstand best; sommerens overdrevne varme og heseblesende folkeliv er et tilbakelagt stadium, og befolkningen som helhet faller en smule til ro og innser igjen at innekvelder med bok, Internett, kaffekos og/eller hyggelig besøk er ganske OK. (Slik jeg selv stort sett er klar over året rundt.)

Osloboere skal visst være fryktelig glade i denne Marka, som jeg i grunnen bare kjenner av omtale (for oss innflyttere fra mer glissent bebygde strøk er ofte ikke Turmuligheter så viktig — var det natur, landsens omgivelser, sauer som hindrer trafikken og skulende lokalbefolkning vi ønsket oss, kunne vi vel bare blitt værende der vi var). Mange av oss i mer sentrale deler av byen har etter hvert lyktes i å pervertere og tilpasse søndagsturinstinktet i en slik grad at det holder å finne en kaffebar med uteservering, og tilbringe dagen der, for å føle at man har levd opp til forfedrenes krav og ytt vikingblodet rettferdighet. De sprekeste og mest eventyrlystne kan til og med gå fra kafé til kafé på Grünerløkka og ta litt fysisk fostring med på kjøpet.

Som småbarnsmor lærer man seg etter hvert til å bytte ut utekafestafetten med lekeplassrotasjon — man går fra den ene lekeplassen til den andre og ånder inn god samvittighet på veien. Er man taktisk, velger man i hvert fall noen lekeplasser i nærheten av kaffebarer og legger inn pauser her innimellom. De urbane barna våre er selvsagt vel vant med menyen på disse stedene og kan ha en begrunnet preferanse for mozzarellasandwich eller pain au chocolat allerede før de er ute av bleiene.

I dag startet vi, som første par ute (til og med før den nærmeste kafeen hadde åpnet for dagen!), ved lekeplassen på Sørli plass. Vi forlot stedet etter at August hadde fått midlertidig nok av å flytte sand fra ett sted til et annet, og han "langbaserte" en runde på kanten rundt den enda ikke påslåtte fontenen ved Lyst før vi ble enige om å gå i Botanisk hage. Skogholtet av høye grantrær var som alltid et spennende og populært tilfluktsrom (fullt av kongler som det er), og enda bedre ble det da vi traff en av hans favorittvenninner fra barnehagen der. Bananpause på en grønn benk i solsteken ble etterfulgt av en drøy times vandring rundt med enearvingen forsvarlig selet fast i vognen sin. (Han satt og stirret tilsynelatende halvveis bevisstløs på veien bak meg mens jeg gikk — plutselig pekte han på skyggen min og sa "Mamma 'peile sæ i veien!", noe jeg syns var ganske godt formulert av noen som ikke har lært seg ordet "skygge" enda.) August gumlet i seg alt som var av spiselig i bagasjen før han omsider ville legge seg nedpå litt, og da taktfaste snork lød gjennom det opphengte helseteppet satte jeg kurs mot nærmeste uteservering. Tredje forsøk (J'Adore) hadde ledig bord i en solvegg, og jeg fikk puttet i meg min andre triple latte (den første greide jeg å velte ut over bordet idet jeg satte meg ned), en kyllingsandwich og omtrent fire kapitler av "My name is Asher Lev" før jeg ble lei og ruslet videre igjen.

Et lite stykke opp i Sigurds gate traff jeg den blideste kattepusen jeg har sett på lenge, som til og med greide det kunststykket å vekke August til strålende humør.

Jeg vet jammen ikke hvem av dem som satte mest pris på møtet. :)

Neste post på programmet var Sommerfrydløkka, og der var han så lykkelig beskjeftiget at jeg til slutt tydde til det billigste og mest garantert virkningsfulle knep vi foreldre besitter for å få ham med vekk derfra uten protester: "Skal vi gå og kjøpe en is, kanskje?" "Ja," svarte han på den alvorlige, nesten heseblesende måten sin, og skyndte seg straks av gårde i retning kiosken. Et par venner i nabohuset ble tipset pr. telefon og kom ut for å dele stunden, og den siste halvannen time av utesøndagen ble tilbrakt på Tøyen torg, med isspising og derpåfølgende løping om sin egen akse for podens vedkommende, og litt etterlengtet voksenprat for mitt. Veien hjem (drøyt 50 meter) ble noe forlenget av runder med klatring på skulpturgruppen, mer "langbasering", simulerte telefonsamtaler med de fleste utenbys familiemedlemmer i telefonkiosken, samt iherdige — men fruktesløse — forsøk på å åpne porten til bakeren og fotoforretningen. Men hjem kom vi da til slutt.

Moralen uteblir, som den vanligvis gjør i historier fra virkeligheten. Men det var en lykkelig og omgjengelig sønn som ønsket sin far velkommen hjem fra hyttetur en halvtime etter at vi kom inn. Det er ikke alltid et blodslit å være gressenke. :)



Powered By Blogger TM
Weblog Commenting by HaloScan.com