|
|
||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
|
Avsporinger
|
||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
|
Flyttet til avsporinger.net! Arkiv:
|
8/17/2005 FlyttemeldingDenne bloggen flyttes nå til http://www.avsporinger.net/. Vennligst oppdater eventuelle bokmerker og linker. posted by Anne at 8/17/2005 05:59:00 PM
7/25/2005 Roses den som roses børDa vi var på ferie i Tromsø i fjor, kom vi fra kino en kveld nærmere ti og skulle få oss noe raskt å spise før vi dro hjem til foreldrene mine igjen. Like ved bussholdeplassen lå en Dolly Dimple's som virket som en enkel og grei løsning, så vi gikk inn dit. Der var det nesten tomt, det satt gjester ved bare to av bordene, og ellers var det bare en ung gutt som stod i disken og ikke med en mine viste at han hadde sett at vi kom inn i lokalet. Vi gikk til et vindusbord, det var ikke ryddet helt opp etter de forrige gjestene, men vi regnet med at det burde gå ganske raskt å få rydding og servering ettersom vi var nære ved å være de eneste gjestene. Men gutten bak disken fortsatte å ignorere oss, se i en annen retning og vaske ølglass, og gjorde ikke den minste mine til å komme bort med klut, to menyer og forespørsel om vi ville ha noe å drikke, slik første leksjon burde ha lært ham dersom det var noen som helst slags opplæring inne i bildet da han fikk jobben. (Egentlig burde han til og med vært i stand til å tenke det ut helt selv, men jeg innser at det er begrenset hvor mye det er noen vits i å forvente av folk, og er villig til å legge mesteparten av skylden på hans overordnede.) Vi satt der ikke så veldig mye mer enn fem minutter før vi var skjønt enige om at ærlig talt, poenget med slike steder som dette er da at man skal få rask servering, om ikke annet! Vi så oss ikke tilbake da vi forlot lokalet, men begynte å gå i en litt vilkårlig retning, usikre på hvilke andre steder som ville kunne gi oss noe akseptabelt å spise såpass sent på kvelden. Nede ved kaia snublet vi plutselig over Lotus, en ganske ny restaurant som jeg hadde hørt mye pent om, men ikke forsøkt enda. Det så litt mer fasjonabelt ut enn vi egentlig følte at vi var kledd til (de som kjenner oss, vet at dette utsagnet ikke er ment som kokettering), men de hadde åpent til elleve, og maten skulle altså være god. Vi kikket diskret inn gjennom vinduene og så at det var ganske få gjester igjen, og at noen borte i en krok dessuten hadde på seg t-skjorte, så vi burde ikke virke helt avskrekkende på de øvrige gjestene. Så vi tok sjansen på å gå inn. Og ble møtt av den hyggeligste og mest profesjonelle norske kelneren jeg noen gang har sett på et sted uten Michelin-stjerner. Hverken overlegent formell eller plagsomt familiær, bare vennlig, avslappet, hjelpsom, rask og dyktig. Vi fikk et hyggelig bord ved vinduet, anbefalinger og forklaringer etter ønske, servering i akkurat riktig tempo, og påfyll nøyaktig når det trengtes, hverken før eller siden. De andre gjestene hadde avsluttet og forsvunnet før vi fikk hovedretten, men det var ikke den minste antydning til et blikk på klokken eller andre hint om at det kanskje snart var på tide å komme seg hjem. Da desserten og kaffen var servert, holdt kelneren seg diskret borte ved baren, for å ikke legge det minste press på oss om å gjøre oss raskt ferdige, men han kom bort til oss så snart vi kikket i hans retning for å be om regningen. Maten var utmerket, utsikten mot Tromsøbrua, Ishavskatedralen og Fløya likeså, men det var servicen som virkelig imponerte, og som vi snakket om i månedsvis etterpå. Vi besøkte dem derfor mer enn gjerne igjen i forrige uke, etter en ny kinotur, og ble betrygget over å se at det ikke var en engangsforeteelse – "vår" kelner fra sist var like perfekt som den gang, og kollegaen hans gjorde ikke noe for å trekke ned inntrykket. Jeg blir alltid så glad over å møte på dyktige og hyggelige fagfolk i serviceyrker. Og kanskje burde man bli flinkere til å si fra om at man setter pris på god service, men den riktige måten å si fra på er vel å tipse bra, anbefale stedet til vennene sine, og komme tilbake så snart anledningen byr seg. Nå har jeg gjort alle tre. posted by Anne at 7/25/2005 01:53:00 PM
7/01/2005 Nå begynner detI dag er det første gang August gjør noe for siste gang. I dag er det siste dag i barnehagen hans. For nå er det sommerferie, og til høsten er han "stor og skal gå i Gaia hver dag", som vi har fortalt ham med jevne mellomrom utover våren. Det blir helt sikkert fint, og to andre gutter fra Hola skal også over til den samme barnehagen, og han har vært der før og kjenner både barn og voksne, og han kommer sikkert til å trives. Men litt vemodig er det. For mammaen om ikke annet. Halvannet år er ikke mye for oss store, vet jeg, men for ham er det over halve livet. Vi kan den veien mellom barnehagen og hjemme så godt, både han og vi – vi vet hva som er i alle butikkvinduene, hvor det vokser syriner, hvor det er fortauskanter som er vanskelige å forsere med vogn, og hvor det er sikringsbokser med rustflekker som skal undersøkes. Vi kjenner etter hvert hele sortimentet i blomsterbutikken på hjørnet, og alle de ansatte i Prix-butikken der vi pleier å handle melk og middagsmat. August husker juletreet som stod foran Kampen kirke i vinter, og jeg husker hvordan han pleide å peke begeistret og lage "tikk-takk"-lyder hver gang han så klokken på kirketårnet, på vei både frem og tilbake, da han enda var for liten til å si ordet "klokke". Det var en liten milepæl da han begynte i barnehagen og fikk sin egen arena som vi foreldre bare tangerte fra utsiden. Nå har han allerede vokst fra den, sagt adjø til vennene som han har gått fra baby til liten gutt sammen med, og til de voksenpersonene i livet sitt han kjenner nest best. Nå er han i ferd med å lære, han også, at alt til syvende og sist er midlertidig. Nå begynner det. posted by Anne at 7/01/2005 04:46:00 PM
6/24/2005 Kjapt levertLaptopen jeg bestilte mandag kveld, med anslått leveringsdato 30. juni, kom faktisk allerede i dag. Og mannen fra UPS, som skulle komme "mellom 8 og 17" kom faktisk allerede kvart over elleve, og ikke ett minutt på fem, som jeg ville ha trodd. Dermed rakk jeg lunsj på jobben likevel. Nå gjenstår det bare å sjekke at alt faktisk virker – og å finne på et passende navn til den nyankomne. Forslag mottas med mulighet for takk. posted by Anne at 6/24/2005 01:43:00 PM
6/23/2005 Lys og skyggerNoe med luften, som er klarere og renere og kjøligere. Noe med lyset, som er mildere og skarpere på samme tid, og som er allestedsnærværende nå om sommeren. Noe med fjellene, som er tre-bare nesten ned til foten og nok fremdeles har flekker av snø på denne tiden av året, og som ser så nære ut i den klare luften. Noe med havet, som aldri er langt unna, og hver gang det blåser en liten pålandsbris, kommer sjølukten mellom husene og treffer meg med et lite sjokk som alltid et øyeblikk hensetter meg mange år tilbake i tid. Noe med husene i sentrum, som er små og få sammenlignet med de fleste andre steder jeg har vært, men som har en egen selvsagt sikkerhet og eksistensberettigelse bare i det at de ligger her. Noe med tankesettet hos dem som bor der; selv om jeg ikke lenger treffer kjente på hvert gatehjørne, og nå ofte kan gå gjennom hele byen uten å veksle et ord med noen, så sanser jeg tilstedeværelsen og stemningen og særpreget og den kombinerte bevisstheten av å være i verdens sentrum og i en ubetydelig periferi. Noe med dialekten, som omgir meg på alle kanter og er like kjent og trygg og selvsagt som lukten av sjø og jordbær og mammas hjemmebakte brød, og som omsider lar ørene mine og hodet mitt hvile seg, selv om jeg ikke visste at de var slitne før jeg reiste. Noe med alt som er velkjent og ved det gamle, og alt som er nytt og har endret seg og vokst og blitt fremmed, slik det alltid er og skal være når man reiser hjem igjen. Jeg ønsker ikke å flytte tilbake, men noen ganger savner jeg byen voldsomt. Og jeg gleder meg til å reise nordover om bare et par uker. posted by Anne at 6/23/2005 10:16:00 AM
6/15/2005 lagnad sa viFor litt siden reflekterte jeg over at vi vel på norsk bare har ett ord for de to begrepene som på engelsk heter fate og destiny. Og i dag slo det meg at det utelukkende er av akademisk interesse hvilken av disse kreftene som besørget at laptopen min brakk dagen før feriepengeutbetalingen. Det er jo i alle tilfelle greit å slippe å forholde seg til ideen om "fritt valg". Slikt blir det bare rot av uansett. posted by Anne at 6/15/2005 09:07:00 PM
6/14/2005 Den som venter på noe godt
(Og jada, jeg har lest fotnoten.) posted by Anne at 6/14/2005 01:12:00 PM
6/10/2005 Hurra for ossJeg postet dette bildet for et år siden også, men det har da ikke blitt noe dårligere siden den gangen:
Ti år går fort når man har det gøy. Vi går uten nøling videre til neste runde. :) Gratulerer, kjære! posted by Anne at 6/10/2005 12:57:00 PM
6/05/2005 FilmfirerAlliene hentet disse fra Fredagsfyran, og selv om det har rukket å bli søndag allerede, så tar jeg sjansen: 1. Hva slags forhold har du til film? Er du ikke interessert i det hele tatt, eller er det din lidenskap i livet? 2. Den beste filmen du har sett – sålangt – er? 3. Hvilken film skal du se neste gang? Og hvorfor akkurat den? 4. Er det noen bøker du gjerne vil se filmatisert? posted by Anne at 6/05/2005 12:57:00 PM
6/03/2005 Brainwashers R UsEnearvingen pleier å få bestemme hvilken bok som skal leses på sengen før sovetid. Innen rimelighetens relativt liberale grenser får han velge hva som helst; innimellom må vi (etter å ha lært det the hard way) bli enige på forhånd om hvor mange kapitler eller hvor mange repetisjoner det er aktuelt å lese, og jevnt over forløper det hele fint og uproblematisk og gjør hele leggeritualet enklere (fordi "Hvilken bok har du lyst til at vi skal lese i dag, da?" er vesentlig mindre raserianfallinduserende enn "Nå er det leggetid, unge mann!"). Det er en håndfull bøker som går igjen som sengekantlektyre, de fleste av dem egne favoritter fra en svunnen barndom; Karius og Baktus, Det røde eplet, Ruffen – Sjøormen som ikke kunne svømme, og Serafin og hans makeløse mesterverk er blant de vanligste valgene for tiden. Og Legokatalogen. I går ble det Legokatalogen. Jeg hadde en avtale klokken åtte og var litt stresset over det, og syns ikke Legokatalogen er fryktelig spennende selv når jeg ikke har det travelt, så jeg må innrømme at jeg ikke klarte å emulere den helt store begeistringen over side etter side med "hva e' det, og hva e' det og hva e' det?" ("En slags dinosaur, en bil med store hjul, en annen bil med store hjul, en racerbil, et tog, et annet tog, og kan vi værsåsnill bla om snart, tror du?"). Star Wars-legoen kommer ganske langt uti katalogen, og der var det også grundige forespørsler om "hva e' det, og hva e' det og hva e' det?" "En TIE-fighter, en Millennium Falcon – det er skipet til Han Solo, vet du! – og en AT-AT Walker." "Og det? Hva e' det?" sier han og peker, og jeg kaster såvidt et likegyldig blikk på bildet og sier "Det er en X-Wing." "Det e' Artu-Ditu!" sier han bestemt. Jeg ser nøyere etter og oppdager at pekefingeren hans ganske riktig viser til en bitte liten R2D2-figur som står et stykke bak X-Wing-modellen. Og et øyeblikk blir jeg så overveldet av moderlig stolthet at jeg glemmer hele hastverket mitt, gir ham en god klem og forteller ham for en flink gutt han er. posted by Anne at 6/03/2005 02:21:00 PM
5/24/2005 BokmemeTagget av annetten. Jeg får vel gjøre som jeg blir bedt om. 1) Hvor mange bøker eier du? 2) Hvilken bok var den siste du kjøpte? 3) Hvilken bok var den siste du leste? 4) Nevn fem bøker som betyr mye for deg, og som du har lest mer enn tre ganger. Lord of the Rings (J. R. R. Tolkien) 5) Oppfordre fem personer til å fylle ut denne i sin blogg: posted by Anne at 5/24/2005 10:11:00 AM
5/20/2005 Retorikk under konstruksjonVi har hatt noen disputter med August i det siste om mat som ramler på gulvet. Det begynte med mat (pastasløyfer, ris) han kastet/slo på gulvet i raseri, som vi så samlet opp og kastet i søpla, noe som forårsaket totalt raseriutbrudd, for han ville spise den maten, og den va' ikke søppel!!. Det tok lang, lang tid å roe ham ned disse par gangene. Så en morgen (jeg sov lenge og var der ikke) mistet han en grøtbit på gulvet ved et uhell. Pappaen ville kaste den, men i et svakt og morgentrøtt øyeblikk lot han seg overtale til å la August spise den. (Han blir så lei seg når han mister god mat ned.) Ved neste måltid fortalte August meg om hendelsen og hva han hadde lært. (Han omtaler vanligvis seg selv som "du".) "Grøten ramla på golvet, og du 'biste den! Og den va' ikke søppel!". En litt beskjemmet pappa prøvde å forklare at når mat ramler på gulvet, kan den bli skitten og det kan komme støv og hår på den, og ... "Men den va' ikke søppel!" insisterte poden. "Den va' bare god!". Jo, men. sier pappaen. Jo, men egentlig så blir maten søppel når den faller på gulvet, og ... "Det va' et uhell," sier August alvorlig. "Beklager!". Vi prøver å holde oss like alvorlige som han er. Pappaen prøver igjen å forklare at maten blir til søppel når den ramler ned, og det spiller egentlig ingen rolle om det var med vilje eller ved et uhell at den havnet der. Og når den blir søppel, så må vi kaste den i søpla. August fortsetter med vennlig belærende tonefall at "Men når du hadde 'bist den – DA va' den ikke søppel lenger!". Han var tydelig fornøyd med dette argumentet, og gjentok det flere ganger. "Når du hadde 'bist den, DA va' den ikke søppel lenger!". Til slutt ga pappaen opp: "Du er like håpløs å diskutere med som moren din," sa han. "Det høres altfor riktig og overbevisende ut, det du sier!". posted by Anne at 5/20/2005 08:29:00 PM
5/16/2005 OopsThe Dante's Inferno Test has banished you to the Sixth Level of Hell - The City of Dis!
Take the Dante's Divine Comedy Inferno Test posted by Anne at 5/16/2005 02:25:00 PM
5/09/2005 Ny blogting(Hentet fra annetten)
Huh? "Obedience"? Her er det noe jeg ikke har fått med meg. Og jeg skulle liksom ikke sette pris på noen som var sarkastisk? That's a good one. Da heller anbefale dagens t-skjorte: posted by Anne at 5/09/2005 09:53:00 AM
5/06/2005 Flyktig samtaleJeg er en nesten tvangsnevrotisk samler av ord. I denne sammenhengen mener jeg ord skrevet til (og til dels av) meg selv. Jeg kaster aldri brev, kort, meldinger og hilsener, jeg tar vare på all epost jeg får og skriver, og lagrer "private meldinger" på webfora jeg er på. Jeg er ikke gal nok til å søke opp alle postene mine (og svarene på dem) på Googlegroups for å lagre dem selv, men jeg føler sterk tilfredsstillelse ved å vite at de ligger der og at jeg kan finne dem frem igjen. Jeg har (selvsagt) lokal backup av blogginnleggene mine, og er i ferd med å søke opp for å ta vare på gamle innlegg på mammaforumet mitt (mye fordi det er det nærmeste jeg har kommet til å føre en dagbok for August; første tann, hvilke ord han kan, når han begynte med grøt og hva han likte å leke med og hvor mye han sov om natten på ulike stadier). Jeg har i det hele tatt stort behov for å ta vare på kommunikasjon jeg er involvert i, og har ofte glede av å gå tilbake og finne frem noe jeg diskuterte for noen år siden, en morsom mailutveksling med en kamerat eller en rørende melding fra noen jeg bryr meg om. Jeg tror jeg føler at ord er det eneste jeg "har", egentlig, at alt jeg bryr meg om og alt jeg er verdt og alt jeg kan bidra med kan – eller burde kunne – uttrykkes i ord. Jeg reagerer på alt som skjer ved å dynge det ned med ord, jeg kaster ord av alle slag på alle problemer jeg ser, og jeg samler på biter av virkelighet som er satt ord på, og tror kanskje på den måten at jeg før eller siden vil kunne forstå det hele. Eller i hvert fall noe. Kanskje jeg prøver å se meg selv, speilet i mine egne og andres ord? Men jeg er altså tross alt ikke helt nevrotisk nok til å f.eks. lagre newsinnleggene mine lokalt. Og heller ikke til å ta bryderiet med å finne ut hvordan jeg kan få kopiert mobiltelefonminnet over på PCen for backup. Så SMS-samtaler forsvinner ut av eksistens bit for bit, etter hvert som minnet går fullt og jeg må gjøre noe med det eller slutte å kommunisere. Meldinger som sier Ok eller Ja eller Blir ti minutter forsinket eller Vi har sluppet opp for bleier sletter jeg vanligvis ganske umiddelbart, mens en del dialoger kan bli liggende på telefonen i ukesvis (etter hvert mer og mer amputerte etter hvert som plassmangelen tvinger meg til å slette de mer ubetydelige enkeltmeldingene) før jeg til slutt må fjerne dem helt. Og det er aldri uten et lite stikk av sorg? dårlig samvittighet? ugjenkallelighet? at jeg svarer "Ja" på spørsmålet Slette melding? og nesten ser enkeltelektronene i meldingen flagre ut av T630-en min, som man tidligere trodde at sjelen fløy ut av kroppen i dødsøyeblikket. En liten bit av meg borte; en liten bit av noen andres bevissthet av meg forsvunnet. Jeg vet ikke egentlig om jeg er patologisk eller bare patetisk. (Og ikke minn meg på at jeg ikke har noe backup-system for kommentarfunksjonen i bloggen min ..) posted by Anne at 5/06/2005 12:03:00 AM
5/01/2005 Well, isn't that nice to know
posted by Anne at 5/01/2005 01:08:00 PM
4/29/2005 Dagens innsikter posted by Anne at 4/29/2005 12:54:00 PM
4/27/2005  Anybody can lose one fightDet er valgene våre, mer enn evnene eller statusen, som bestemmer hvem vi er. Det er sjansene vi tar, og sjansene vi ikke våger gripe, som definerer oss som mennesker. Det er gjennom å våge å innrømme og vise svakhet at vi kan oppnå ekte styrke og være tro mot oss selv. Et bortkastet liv er ikke et liv som avsluttes før tiden, eller ett som tidlig sporer av fra det man trodde skulle være den riktige retningen; et bortkastet liv er et liv der man er så redd for å blottlegge seg og risikere å mislykkes at man aldri kommer videre. Det er i alle fall det jeg sitter igjen med etter å ha sett Clint Eastwoods Oscarvinnende suksess Million Dollar Baby. Eastwood spiller igjen på lag med Morgan Freeman, som han gjorde i fantastiske, fortvilende Unforgiven (1992), og kjemien og intensiteten har ikke falmet med årene. Eastwoods bistre, avvisende boksetrener Frankie Dunn skjuler ensomheten og skyldfølelsen sin bak en maske som er til forveksling lik den iskalde, tøffe antihelten Eastwood ble berømt på å fremstille for en mannsalder siden, og det er ikke mange andre enn Morgan Freemans "Scrap" som bryr seg om å se lengre enn til det tøffe ytret. "Protect yourself at all times" er hans motto, som han driller inn i alle boksere han jobber med, og som han lever livet sitt etter. Frankie har sviktet og blitt sviktet før, som far og som trener, og tar ikke sjansen på å bli såret eller å feile igjen. Hilary Swanks Maggie tvinger seg inn i treningsstudioet og inn i Scraps og Frankies liv med en besluttsomhet og en jernvilje som ikke en gang Frankie har noe å stille opp mot. Mot sin vilje blir han nødt til å ta seg av henne og fravike flere av sine egne prinsipper. ("Girlie tough ain't enough" er ett av dem.) Med Scrap som bifallende medsammensvoren i bakgrunnen utvikler forholdet mellom de to sterke personlighetene seg, og Frankie opplever en ny sjanse til å gjøre det riktige både profesjonelt og privat. Maggie har nektet å la seg knuge av omstendigheter og vanskeligheter, og viser Frankie at man ikke trenger nøye seg med de kortene man i utgangspunktet har fått utdelt. Gjennom Maggie får Frankie endelig oppleve den suksessen og den samhørigheten han har gått glipp av i så mange år, og får muligheten til å være både en god trener og en god far. Men gjennom å gi slipp på mottoet sitt – beskytt deg selv til enhver tid – tar han også en langt større risiko enn før. Og det er flere vanskelige lærdommer både Maggie og Frankie blir nødt til å ta med seg før historien er ferdigskrevet. En liten, comic relief-aktig bihistorie om en forvirret, sympatisk, og fullstendig talentløs ung bokser med det ironiske klengenavnet "Danger" bringer inn en tross-alt-optimistisk og mindre skjebnesvanger tone mot slutten av filmen. "Anybody can lose one fight, anybody can lose once; you'll come back from this you'll be champion of the world," sier Scrap til Danger etter at han har fått en grundig omgang juling, og kanskje er det her det egentlige budskapet i filmen ligger. Alle kan tape, alle taper iblant; det betyr ikke at man ikke skal satse, det betyr heller ikke at man har mislyktes i satsingen sin. Det egentlige tapet ligger i å ikke satse noe. posted by Anne at 4/27/2005 09:41:00 PM
Top of the listIfølge denne siden var det Simon&Garfunkels Bridge over Troubled Water som toppet hitlistene i USA den dagen jeg ble født. I Storbritannia skal det ha vært Lee Marvins Wand'rin Star. Og VG-lista sier at det var Stevie Wonders Yester-Me, Yester-You, Yester-Day som lå øverst på den norske Topp20-listen den aktuelle uken. Dette har nok om mulig vært enda mer avgjørende for min personlige utvikling enn hvilken ascendant jeg har i hvilket hus (eller var det omvendt?). Skulle jeg mene. posted by Anne at 4/27/2005 10:27:00 AM
4/24/2005  Den som venter på noeIkke engang det å oversette tittelen er enkelt. Selv mine rudimentære franksskunnskaper er nok til å se at det ikke finnes en åpenbar eller fullstendig dekkende måte å si "En attendant Godot" på norsk. Den arkaiske formen "Venten på Godot" kommer kanskje nærmest? "Venting på Godot" eller "Det å vente på Godot" er andre muligheter. Tidligere oversettelser har brukt "Mens vi venter på Godot", og det er slik stykket er kjent for de fleste av oss. Og det er en så velkjent tittel at det er vanskelig å være bevisst på at denne komplette leddsetningen legger ganske sterke føringer på hva som er temaet i stykket – det gir inntrykk av at stykket omhandler det som skjer "mens vi venter på Godot", ikke selve ventingen. En åpenbart gyldig tolkning, selvsagt, men kanskje burde vi som tilskuere stilles enda litt friere i forhold til å vurdere dette selv? Mens for eksempel "Venting på Godot" ville gitt en antydning om at det er selve ventingen som er tema og utgjør handlingen her, noe som ville gi føringer i en annen retning. Jan Erik Vold har kalt sin nye oversettelse "Vente på Godot", som jeg leser som en noe åpnere tittel, noe nærmere originalen. Jeg har aldri sett stykket oppført før, men har mange ganger hørt Jørund snakke om en fantastisk oppsetning han så i København for rundt femten år siden, og hvor spennende den var. Det var interessant å høre etterpå hvor forskjellig han syntes tilnærmingen i de to forestillingene var, og hvor mye det har å si for inntrykket man sitter igjen med. København-oppsetningen var visst veldig fokusert på venteaspektet, og det lå en faktisk og ekte spenning og forventning knyttet til det å vente på denne Godot. Forestillingen vi så i går kveld var spilt nesten som en farse, komikken var dominerende, pausene mellom replikkene var korte, tempoet var (alt er relativt) nesten heseblesende. Og slik blir kanskje angsten og desperasjonen bak de febrilske forsøkene på å holde stillheten og tankene fra livet enda tydeligere. Toralv Maurstad har en dandy-aktig letthet og eleganse i kroppsspråk og mimikk som skinner gjennom uteliggerkostymet og ved første øyekast gir inntrykk av overfladiskhet og ubekymrethet. Latterbølgene i publikum som fulgte de ofte enkle og til dels vulgære vittighetene kunne nesten få en til å tro at det som måtte være av alvor og fortvilelse over meningsløsheten ville komme til å forsvinne i støyen. Men det var ingen latter som forstyrret de nakent angstfylte scenene i andre akt som man tydeligvis har bestemt seg for å tolke og spille som nøkkelscener – og jeg, som aldri har pleid å renne ned dørene til teateret eller vært så veldig interessert i norsk skuespillerkunst, forstod plutselig litt av hvorfor Maurstad har den posisjonen han har i norsk teaterliv. Jeg tror vi må komme oss oftere i teateret. posted by Anne at 4/24/2005 08:18:00 PM
Første etappe... på vei mot Tour de France!
posted by Anne at 4/24/2005 04:12:00 PM
4/22/2005 Vita brevis– Alderen spiller ingen rolle, sa jeg ved to forskjellige anledninger til to forskjellige personer for ikke så lenge siden. – Det er ikke alderen som avgjør om du kan gjøre det, det er om du virkelig vil — eller om du bare skulle ønske at du ville. Om du skulle ønske at du var en slik person som virkelig ville. Da jeg var yngre, trodde jeg en periode at jeg ville være forfatter. Jeg oppdaget imidlertid ganske raskt at det jeg egentlig ville, var å ha skrevet noe, eller kanskje like gjerne: det jeg ville, var å ønske å skrive (i motsetning til å ønske å være forfatter). "My name is Asher Lev" (Chaim Potok), som jeg nylig leste for første gang, er, blant mye annet, en bok om nødvendigheten av å rive ut sitt eget hjerte (og hjertet til dem man er mest glad i), for å skape ekte kunst, for å kunne leve i sannhet som kunstner. Det er en hjerteskjærende og klok og vakker bok, og styrker meg dessuten i min overbevisning om at jeg ikke er, og aldri kunne være, kunstner. De viktige tingene får jeg aldri skrevet om uansett. De er for viktige til å slippes ut. Og de uviktige, mundane tingene kunne man i grunnen like godt la ligge. posted by Anne at 4/22/2005 10:35:00 PM
Fredagsfyran1. Vad har du för mobiltelefon och varför valde du just den? 2. Har mobiltelefonen räddat dig ur någon knepig situation som du inte hade klarat utan telefonen? 3. Oroar du dig för strålningen från mobiltelefoner och telefonmaster? 4. Finns det någon i din omgivning som inte har mobiltelefon? posted by Anne at 4/22/2005 04:10:00 PM
4/20/2005 Passing shadowDet kan se ut til at formørkningen over Kraften er på vei vekk, i alle fall har jeg i dag fått opprettet kontakt med opptil flere av dem jeg ikke greide å få tak i i går. Venter i spenning på hva som blir svaret på mitt seneste utspill til en av dem, men uansett utfall er jeg i grunnen fornøyd. Dessuten fikk jeg den nyeste Ruffen-boken, så alt i alt toner arbeidsdagen ut på en vesentlig mer positiv tone enn den startet. Yay. posted by Anne at 4/20/2005 03:28:00 PM
4/19/2005 Brev- og besøksforbud?Jeg er ikke vanligvis av den konspiratoriske sorten, men man kan jo begynne å lure når ingen jeg prøver å få tak i, hverken på eller av jobb, er mulig å nå eller få et svar ut av; enten jeg gjerne vil vite hvor mye penger de har tenkt å betale meg for jobben jeg har gjort, eller jeg bare prøver å få svar på et enkelt spørsmål, så er det ikke mulig å nå frem hverken med mail eller telefon. Forsøket på å komme inn på jobbsystemet i helgen strandet av forventede og akseptable grunner, men kombinert med de andre irritasjonsmomentene gjør det sitt, det også. Prikken over i-en er at hoved-mail-leverandøren min fant ut at det var da ingen grunn til å ikke slå av mailserveren sin i femtiden i dag, så nå får jeg ikke mail fra noen. Vel, da er det i det minste incommunicado over hele fjøla, og jeg kan slutte å vente på svar og begynne å brodere i stedet, mens jeg vurdere å bytte tannkrem eller melde meg på et sjarmkurs eller noe sånt. posted by Anne at 4/19/2005 08:52:00 PM
4/14/2005 DekknavnMy Unitarian Jihad Name is: Sister Spikey Mace of Enlightened Compassion. posted by Anne at 4/14/2005 03:15:00 PM
Hvordan ser du ut i dag?(Dagens spørsmål i et annet forum.) For langt og bustete hår, som jeg ikke har giddet å gjøre noe med i dag (som vanlig), usminket (som vanlig), lysebrun bukse og bredstripete genser, tungt mørkerødt glasshjerte rundt halsen og matchende små røde glasskuler i ørene. Smaløyd og kortluntet av søvnunderskudd, på etterskudd med jobben, trøtt og lei av et rotete hus og en deprimerende banksaldo, og sulten fordi det er tredje dag av (den sårt tiltrengte) slankekuren. Og så har jeg på meg de brune Goretex-uteskoene mine, fordi de inneskoene jeg har stående på jobb ser så sjaskete ut at ikke engang jeg får meg til å gå med dem. Hm. Jeg tror jeg trenger en "bli ny"-dag. Fortrinnsvis kombinert med en større lottogevinst. posted by Anne at 4/14/2005 12:50:00 PM
4/08/2005 Strange musicJeg er ikke helt sikker på hvilket tidligere østblokkland de kommer fra, alle trekkspillerne som plutselig overflommer nærområdet. De spiller ved t-banen og utenfor butikker og de fleste steder man kan stille seg opp, selv om det ikke er mange kronene de får kastet ned i kassen foran seg, og om kvelden står de samlet ved busstoppet nedenfor oss og snakker sammen, lenge. En kveld i nitiden stod to av dem bak meg i køen på Bunnpris og skulle kjøpe en flaske øl. Jenta i kassen prøvde å forklare dem på haltende engelsk at ølsalget stengte klokken åtte, de prøvde seg ikke en gang på det fremmede språket, men pekte og gestikulerte forsiktig bakover mot kjølerommet og forstod åpenbart ikke hva problemet var. Og hvem kan vel klandre dem. Jeg gir dem ikke penger — jeg synes synd på dem, men jeg kan ikke utstå trekkspillmusikken som flommer rundt hushjørner og over torg, og får meg ikke til å premiere den. Men i morges stoppet jeg nesten opp et øyeblikk for å lytte til den kvernende musikken som duret og gikk, repetitivt og gjennomtrengende, med variasjoner over et lite valsetema inni som jeg nesten syntes det var noe kjent med. Noe nostalgisk og familiært som jeg ikke helt fikk taket på. Noe som gikk rundt og rundt som i en evigvarende løkke. Jeg var helt inne på stasjonen, med det lille temaet fremdeles surrende rundt i hodet mitt, da det gikk opp for meg at det var kjenningsmelodien til Derrick. posted by Anne at 4/08/2005 08:33:00 PM
4/07/2005 Litt 'kummel
posted by Anne at 4/07/2005 06:42:00 PM
4/06/2005 Frisørfaglig svaktI en språkfeildiskusjon jeg nettopp deltok i, nevnte flere sin frustrasjon over hvor mange som bruker uttrykket "å skjære alle over én kam" feil. En person ba om eksempler på slik feilaktig bruk, som hun ikke kunne huske å ha sett så mye til. Alltid glad for å hjelpe og opplyse som jeg er, googlet jeg kjapt på "en kam" og fant en rekke mer eller mindre vellykkede nyskapninger: posted by Anne at 4/06/2005 11:50:00 AM
4/03/2005 En søndagsturgjengers betroelserJeg er for en gangs skyld veldig fornøyd med meg selv etter en solfylt vår-søndag. Slike dager pleier alltid å ebbe ut i en mer eller mindre overveldende følelse av utilstrekkelighet og dårlig samvittighet fordi jeg, som tross alt er en ektefødt norsk borger, ikke vet å Utnytte Det Fine Været og Komme Meg Ut I Frisk Luft. I hvert fall ikke i tilstrekkelig grad til å døyve stemmen fra oppveksten og ekkoet fra Gerhardsentiden. Jeg er selv et høstmenneske; om høsten faller ting til ro og jeg på plass. Høsten passer min sinnstilstand best; sommerens overdrevne varme og heseblesende folkeliv er et tilbakelagt stadium, og befolkningen som helhet faller en smule til ro og innser igjen at innekvelder med bok, Internett, kaffekos og/eller hyggelig besøk er ganske OK. (Slik jeg selv stort sett er klar over året rundt.) Osloboere skal visst være fryktelig glade i denne Marka, som jeg i grunnen bare kjenner av omtale (for oss innflyttere fra mer glissent bebygde strøk er ofte ikke Turmuligheter så viktig — var det natur, landsens omgivelser, sauer som hindrer trafikken og skulende lokalbefolkning vi ønsket oss, kunne vi vel bare blitt værende der vi var). Mange av oss i mer sentrale deler av byen har etter hvert lyktes i å pervertere og tilpasse søndagsturinstinktet i en slik grad at det holder å finne en kaffebar med uteservering, og tilbringe dagen der, for å føle at man har levd opp til forfedrenes krav og ytt vikingblodet rettferdighet. De sprekeste og mest eventyrlystne kan til og med gå fra kafé til kafé på Grünerløkka og ta litt fysisk fostring med på kjøpet. Som småbarnsmor lærer man seg etter hvert til å bytte ut utekafestafetten med lekeplassrotasjon — man går fra den ene lekeplassen til den andre og ånder inn god samvittighet på veien. Er man taktisk, velger man i hvert fall noen lekeplasser i nærheten av kaffebarer og legger inn pauser her innimellom. De urbane barna våre er selvsagt vel vant med menyen på disse stedene og kan ha en begrunnet preferanse for mozzarellasandwich eller pain au chocolat allerede før de er ute av bleiene. I dag startet vi, som første par ute (til og med før den nærmeste kafeen hadde åpnet for dagen!), ved lekeplassen på Sørli plass. Vi forlot stedet etter at August hadde fått midlertidig nok av å flytte sand fra ett sted til et annet, og han "langbaserte" en runde på kanten rundt den enda ikke påslåtte fontenen ved Lyst før vi ble enige om å gå i Botanisk hage. Skogholtet av høye grantrær var som alltid et spennende og populært tilfluktsrom (fullt av kongler som det er), og enda bedre ble det da vi traff en av hans favorittvenninner fra barnehagen der. Bananpause på en grønn benk i solsteken ble etterfulgt av en drøy times vandring rundt med enearvingen forsvarlig selet fast i vognen sin. (Han satt og stirret tilsynelatende halvveis bevisstløs på veien bak meg mens jeg gikk — plutselig pekte han på skyggen min og sa "Mamma 'peile sæ i veien!", noe jeg syns var ganske godt formulert av noen som ikke har lært seg ordet "skygge" enda.) August gumlet i seg alt som var av spiselig i bagasjen før han omsider ville legge seg nedpå litt, og da taktfaste snork lød gjennom det opphengte helseteppet satte jeg kurs mot nærmeste uteservering. Tredje forsøk (J'Adore) hadde ledig bord i en solvegg, og jeg fikk puttet i meg min andre triple latte (den første greide jeg å velte ut over bordet idet jeg satte meg ned), en kyllingsandwich og omtrent fire kapitler av "My name is Asher Lev" før jeg ble lei og ruslet videre igjen. Et lite stykke opp i Sigurds gate traff jeg den blideste kattepusen jeg har sett på lenge, som til og med greide det kunststykket å vekke August til strålende humør. Neste post på programmet var Sommerfrydløkka, og der var han så lykkelig beskjeftiget at jeg til slutt tydde til det billigste og mest garantert virkningsfulle knep vi foreldre besitter for å få ham med vekk derfra uten protester: "Skal vi gå og kjøpe en is, kanskje?" "Ja," svarte han på den alvorlige, nesten heseblesende måten sin, og skyndte seg straks av gårde i retning kiosken. Et par venner i nabohuset ble tipset pr. telefon og kom ut for å dele stunden, og den siste halvannen time av utesøndagen ble tilbrakt på Tøyen torg, med isspising og derpåfølgende løping om sin egen akse for podens vedkommende, og litt etterlengtet voksenprat for mitt. Veien hjem (drøyt 50 meter) ble noe forlenget av runder med klatring på skulpturgruppen, mer "langbasering", simulerte telefonsamtaler med de fleste utenbys familiemedlemmer i telefonkiosken, samt iherdige — men fruktesløse — forsøk på å åpne porten til bakeren og fotoforretningen. Men hjem kom vi da til slutt. Moralen uteblir, som den vanligvis gjør i historier fra virkeligheten. Men det var en lykkelig og omgjengelig sønn som ønsket sin far velkommen hjem fra hyttetur en halvtime etter at vi kom inn. Det er ikke alltid et blodslit å være gressenke. :) posted by Anne at 4/03/2005 10:15:00 PM
3/25/2005 FeriebilderI tilfelle noen har lyst til å se: her er noen bilder fra NYC. posted by Anne at 3/25/2005 12:16:00 AM
3/21/2005 Multippel intelligens? Ja takk.
posted by Anne at 3/21/2005 12:53:00 PM
3/20/2005 Lettere absurdJørund og jeg satt nylig på soverommet og pratet sammen. Plutselig kom toåringen stormende inn mens han brølte "EEEEEEE!" og holdt frem en liten gjenstand til meg. "Hva er det du har," spurte jeg spøkefullt, "en E?". Jeg ble litt perpleks da han ganske riktig slapp en grå E-tast ned i hånden min og løp ut igjen mens han ropte "'kal vi finne en O?!". posted by Anne at 3/20/2005 10:08:00 AM
3/19/2005 Nærmere 50 enn 20Det føles ganske bra, egentlig. :) posted by Anne at 3/19/2005 10:31:00 AM
3/15/2005 Bursdag!
posted by Anne at 3/15/2005 10:20:00 AM
2/26/2005 Ting du sikkert ikke lurte på uansettHvilken farge har buksene du har på deg? posted by Anne at 2/26/2005 03:31:00 PM
2/24/2005 New York er verdens mest fantastiske by, The Gates gjorde seg virkelig godt i både gråvær, strålende sol, kraftige vindkast og ti centimeter nysnø, Whitney er fremdeles sannsynligvis mitt favoritt-kunstmuseum, Riverside Tower Hotel imponerte med både beliggenhet og standard (særlig prisen tatt i betraktning), og når man tenker på den manglende planleggingen fikk vi nesten ufortjent god mat til nesten alle måltider (blant annet ved å helt tilfeldig snuble over både Zabar's og Cafe Lalo, som begge lå i passe frokostavstand fra hotellet). Democracy, det nye teaterstykket til Michael Frayn (forfatteren bak Copenhagen, som vi så forrige gang vi var i NYC), var både spennende og gripende, og Blue Man Group var som forventet kreativt og intelligent underholdende. Pizzaen hos John's Pizzeria i Bleecker Street var like god som sist, utsikten fra Empire State var - selv om to vesentlige tårn manglet - enda bedre enn forrige gang, siden sikten var bedre, Chrysler-bygningen er fremdeles den vakreste i byen, og det nye MoMA var vel verdt den lange køen. Og har jeg nevnt at New York er verdens mest fantastiske by, sånn rent generelt?posted by Anne at 2/24/2005 10:56:00 AM
2/16/2005 Si fra hvor du drarVi drar hit, vi. posted by Anne at 2/16/2005 01:32:00 AM
2/15/2005 Ha en fin uke!
posted by Anne at 2/15/2005 10:28:00 PM
2/14/2005 tror dere på et liv etter døden?(Utdrag fra diskusjon annetstedshen:) [sitat] Men; En venn av meg sa følgende en gang; "Bevisstheten din er en energi. (Altså tankevirksomheten, de elektriske impulsene som gjør at hjernen fungerer osv.) Energi kan aldri forsvinne, den endres bare...Så bevisstheten må på en eller annen måte bestå...." [/sitat] posted by Anne at 2/14/2005 11:35:00 AM
2/08/2005 HelplessJeg er heldigvis ikke så ofte syk, og jeg er sikkert ikke av de mest stoiske, jeg er liksom ikke vant til å bite tennene sammen og slepe meg videre med voldsomme smerter uten å la meg merke med det, men jeg pleier nå stort sett å greie å forholde meg til dårlige dager og ikke sutre for mye eller synes synd på meg selv. Unntatt når jeg er kvalm. Jeg kan ikke komme på noe verre enn oppkastsyke, jeg blir helt lammet av det, det fins ingenting som får meg til å føle meg mer hjelpeløs enn den typen gjennomgripende kvalme. Å ligge på sofaen fullstendig urørlig fordi hver minste bevegelse (snu på hodet, dra pleddet litt lengre opp på kroppen) får nye kvalmebølger til å slå gjennom kroppen, å prøve å justere seg uten å bevege seg slik at det skal gå raskest og enklest mulig å storme ut på badet når bølgene plutselig ikke er til å holde inni seg lenger, å ligge så dørgende stille at alle muskler i kroppen stivner og verker (som de ikke har gjort siden jeg var høygravid og det plutselig ikke var så enkelt å justere liggestillingen som før), å kjenne at jeg blir kvalm av denne posituren, men vite at alle alternativer er verre, å tvinge i seg cola og melbatoast, selv om jeg vet at alt som svelges trigger en ny runde på badet, men gjøre det likevel fordi jeg vet at det blir enda verre dersom magen er tom (og det er som kjent ingenting som skjerper appetitten mer enn vissheten om at det man svelger skal opp igjen om et kvarters tid!)... Og i tillegg fryse så jeg rister, og være så kraftløs at selv om jeg skulle ha hatt mage til å strekke meg litt vekk fra sofaen, så ville jeg ikke rent fysisk greie å løfte opp ullpleddet som ligger der. Men ting kunne jo alltid vært verre. Jeg kan glede og opplyse leserne med å fortelle at egen omgangssyke kombinert med omgangssyke hos barn er på et helt annet nivå. Det er dager som disse at min forståelse for folk som planlegger å få barn helt på egen hånd virkelig stuper ned i kjelleren. Jeg klarer ikke å se for meg at jeg skulle ha greid å gjennomføre selv de mest grunnleggende tingene med August i går, og var rett og slett veldig, veldig takknemlig for at det denne gangen var bare meg det gikk ut over. Så noen endringer kommer det jo med det å være mor. posted by Anne at 2/08/2005 11:13:00 AM
1/26/2005 Mine ordHvis jeg viser deg mobiltelefonordlisten min, så kan du si meg... eh... at jeg pleier å skrive meldinger om... mye rart? 20th aangetekend Albert Alma anything avmarsj babytøy bacon baking barnebesøk bevestiging bilsete boarding Bohus borrelås botanisk bringebær Brockovich Bunnpris bæsjet CC Celsius Centra cheez colaen Cubus daffing danskebåten Darbar duste DVD Eilertsen Erin Farris festing fiskegrateng fjernmobbing flatbrød flytoget foreldrekaffe forspiser fortenk gnisninger godter grovbrød gråværet Hedda hovedinngangen huh håndtaket Imagine intermesso iPoden Jadore jah jepp juice Jørund kaffemaskin kartonger ketchup keylex KF kjedekollisjon kjeks kjøpekort kjøttboller Klingenberg konferere Kungälv kvarter lader lapskaus legetime lovende luren lypsyl markedsdirektør marktplaats mascara matfløte Maxi middagsbesøk middagsønsker Monstrous Mozart muffins måde nattkino nerd nieren nope norsken nvg Oblada Obladi Onion ontvangst oppropet overmorgen parmesan pasta pepperkaker pling plinger PM poden pysj Regiment regntøy Reimatec Renseriet Rian Ringu risken romslig rulletrappen shot silregne smarteste smileys Snakkeboka soveposen stakkar stuntet sutret svømmetøy syvtiden taco tekster tekstmelding tenkte Terneuzen tjuefem tromming tsunamien tubbies tullpraten Tøyenparken uggen usaltet utedressen vannkoppene veloppdragen Vigeland vinterdress Waits xxx årsfest posted by Anne at 1/26/2005 11:45:00 PM
1/24/2005  Surf's upPå vei hjem fra kinoen gikk vi innom Bocata for at jeg skulle få med meg en dobbel cortado. Der spilte de en gammel Leonard Cohen-sang over anlegget, og det var ganske morsomt, for jeg hadde tenkt på Cohen et par ganger under filmen. Jeg har alltid vært litt svak for hans utleverende ærlighet i forhold til kvinner. På den ene siden er han villig til å gjøre nesten hva som helst, blottstille seg og miste ansikt fullstendig for kvinnen han prøver å imponere, og på den andre siden legger han aldri skjul på sin egen svakhet eller upålitelighet: Ah, the moon's too bright, the chain's too tight, the beast won't go to sleep
Det er ingen mangel på stor kunst (for ikke engang å snakke om lavmåls til middelmådig kunst) som er laget av frustrerte unge og litt eldre menn for å imponere Kvinnen (eller, kanskje like ofte, for å gjøre det klart for Kvinnen hva hun har gått glipp av ved å avvise ham). Det er ikke all slik kunst som også direkte omhandler frustrerte unge menn, men det er definitivt et av gjengangstemaene. You'd think that people would have had enough of silly love songs, men det får de selvsagt aldri. Even (Vegar Hoel) er hovedpersonen i Monstertorsdag. Han er en mann på omtrent tredve - litt for gammel til å være så ung som han er, men slik er det ganske mange menn i vår del av verden som er. Han er en underachiever av den typen vi kjenner så godt: han er egentlig både smart og kompetent nok til å gjøre noe med livet sitt, men mangler fokuset og drivet, og troen på at det egentlig er verdt det, som skal til for å rette energien sin lenge nok i samme retning. Inntil Kvinnen gifter seg med hans beste venn, og han plutselig innser hva det er han har rotet vekk. Det er ingen overraskelser i Monstertorsdag. I hvert fall ikke ut over det at den er så kompetent laget, så vakkert filmet, så godt spilt og så riktig klippet. Fra den første scenen er ferdigspilt, vet man hva som kommer rundt hver eneste sving. Men det er i og for seg ikke noe problem; historien er evig og temaene grunnleggende evig-menneskelige, eller kanskje heller evig-mannlige. For det er menn denne filmen handler om. Kanskje kunne man tro, ved å kaste et svært overfladisk blikk på den, at det er Kvinnen som er sentrum i filmen, men i virkeligheten er hun bare et påskudd. Even snur livet sitt rundt og fokuserer nesten all energien sin på å bli en mann som Karen kan velge. Men talende nok har han ikke egentlig tenkt så veldig over hva det er Karen egentlig ønsker seg. Og når han bestemmer seg for å lære å surfe av den noe eldre, mystiske surfeguruen Skip, går han rett inn i en historie vi har sett hundre ganger før, i filmer fra Big Blue til Point Break eller, for den del, Karate Kid. Det er den unge mannen og læremesteren igjen, det er den mystiske koblingen mellom kontroll over kroppen og mental kontroll, og i neste instans koblingen mellom sinnstilstand og naturkrefter. Even blir Mann i løpet av filmen. Og med det mener jeg ikke bare at han blir voksen og prøver å få retning på livet sitt og henge opp noen kjøkkenskap og ta litt ansvar, men at han går inn i den mangehundreårige mytologien rundt det å være Mann. I henhold til denne mytologien må han blant annet konfrontere naturkreftene og sin egen dødelighet, han må utfordre rivalen sin på dennes hjemmebane, og han må satse alt på ett kort for å ha mulighet (og rett) til å vinne Kvinnen. Hvis han underveis kan knytte til seg en mystisk, livsfjern guru (som selvsagt får en fornyet sjanse til ungdom og friskt blod) og en grunnere og mer vulgær comic relief-figur (som gjerne kan få litt ekstra dybde og fasthet i løpet av historien), skulle alt være lagt til rette. Kvinnen har ikke noen plass i dette evige dramaet, annet enn, som tidligere nevnt, som påskudd, som katalysator. For å gjøre det ekstra tydelig hvor selvsagt hennes status og verdi er, og begrunne en gang for alle hvorfor hun har den statusen hun har, og hvorfor ikke hun trenger å bevise noe som helst, er Karen her gravid. For henne er sammenhengen mellom sinnstilstand og naturkrefter åpenbar og selvsagt. Det er litt fascinerende å se en så arketypisk historie fremført såvidt ektefølt og alvorlig i en norsk setting. Jeg grep meg selv i å kikke etter tegn på et selvironisk glimt i øyet hos filmskaperne, men uten å finne det. Så kan hende stemmer det ryktet jeg har hørt, om at ironien var et forbigående blaff og at den nye generasjonen griper tilbake til tidligere tiders patos og tyngde. Noe i denne myten om Manndom er i alle fall livskraftig nok til å overleve inn i det nye årtusenet, og bare det er jo interessant nok for oss som er biologisk avskåret fra å være del av den selv. posted by Anne at 1/24/2005 09:20:00 PM
1/22/2005 Sitat fra en epost fra 2001Jeg vet ikke om jeg føler for å følge Christiania-bohemens påbud om "du skal skrive ditt liv"; det synes å høre til en annen tidsalder. På den annen side går det jo rett inn i dagens "virkelighets-"besettelse med kikkerfjernsyn og personlige hjemmesider på hvert hjørne, og jeg er jo et barn av min tid. Som en (post-)moderne kvinne (som forventer, om ikke nødvendigvis effektivitet, så i hvert fall relevans), er muligens en lett fragmentert og øyeblikksfokusert beskrivelse mer i tråd med mitt selvbilde og tidsånden som sådan... posted by Anne at 1/22/2005 09:19:00 PM
1/21/2005 DrömspelJeg har skrevet om drømmer et par ganger tidligere. Vanligvis husker jeg ikke drømmene mine, innimellom drømmer jeg lange, kompliserte og egentlig ganske underholdende historier, og iblant er det veldig tydelige drømmer, som sitter i meg i dagesvis, der jeg helt klart tror det er noe jeg prøver å fortelle meg selv. Men det hadde vært et større poeng dersom jeg kunne fortelle meg selv ting jeg ikke visste fra før. På den annen side hadde kanskje det vært litt vanskelig i praksis. Uansett er jeg ikke så veldig imponert over min egen subtilitet, i hvert fall ikke i drømme. Symbolikken er overtydelig og virkemidlene er nesten pinlig klisjépregede og oppbrukte. Men jeg tør vel ikke ta noen sjanser. posted by Anne at 1/21/2005 05:07:00 PM
1/14/2005 Men tanken var i alle fall godJeg hadde en allerede halvstekt teori som var nesten klar til publisering, jeg. Om hvordan manglende leseferdigheter og/eller fremmedspråkkunnskaper sannsynligvis er knyttet sammen med mangelfullt utviklet humoristisk sans og såkalt "alminnelig [sic!] folkeskikk", og om hvordan grunnen til at publikummet på en norsk film i større grad enn på andre filmer består av slike elementer er at de jo, stakkar, ikke kan gå på utenlandske filmer, og derfor ikke går så ofte på kino at de har rukket å lære seg hvordan de oppfører seg. De har kanskje heller ikke den livserfaring eller finesse som er nødvendig for å forstå at det faktum at et produksjonsselskap heter "Muz Film AS" faktisk ikke er så avsindig festlig i utgangspunktet, og at det i hvert fall ikke blir vesentlig mer morsomt av at man dunker hverandre i siden og rauter "hø! hø! musefilm! den var god!" i fem minutter etter at fortekstene er slutt. Sannsynligvis har ingen fortalt dem at dersom man ønsker å diskutere filmen høylytt med sidemannen, bør man vente til etterpå (eller holde seg hjemme og se filmen der - jeg har latt meg fortelle at det er utrolig hva som går an å skaffe seg digitalt for en billig penge for tiden). Og antagelig droppet de ut av skolen før den dagen da læreren fortalte den Store Hemmeligheten: ikke alle filmreplikker (selv ikke alle som er fremført med artig, vestlandsk dialekt) er ment som grove, latterbrølvekkende vitser. Som sagt, jeg hadde teorien nesten helt klart for meg og satt klar med kvesset tastatur, så å si, for å publisere. Men da husbond kunne fortelle at publikummet han så Monstertorsdag sammen med - dagen etter - var både veloppdragent og dannet, forstod jeg at jeg bare hadde hatt uflaks igjen. (Søren også.) posted by Anne at 1/14/2005 11:37:00 PM
1/11/2005 Noen er tregere enn andreMen jeg fikk omsider svart på de fleste likevel. (Jeg hentet min liste fra Lill.)
posted by Anne at 1/11/2005 01:19:00 AM
1/09/2005  En god startFørste nyttårsdag er gjerne en dag for refleksjon - nytt år, mild bakrus og alt det der. Det mest konstruktive vi gjorde med dagen i år var å kompilere og komplettere og sammenligne listene over hvilke filmer vi så på kino i 2004. Og i god, gammel, norsk "trur eg..."-tradisjon ble vi enige om å gjøre januar til en "hvit måned". I vår sammenheng betyr det at vi planlegger å bare se ikke-engelskspråklig film denne måneden. Vi startet pent 4. januar med Francois Dupeyrons Monsieur Ibrahim et les Fleurs du Coran (Monsieur Ibrahim og koranens blomster). Omar Sharif spiller tittelens Ibrahim, en livsklok, tyrkisk kjøpmann i et litt lugubert nabolag i Paris tidlig i 1960-årene. Hovedpersonen er 16 år gamle jødiske Moses/Momo (spilt av Pierre Boulanger), som bor sammen med sin likegyldige og deprimerte far, og som i tillegg til alminnelig tenåringsfrustrasjon sliter med sin bitterhet mot moren (som forlot dem da han var liten), faren (som like gjerne kunne gjort det) og den eldre broren (som faren aldri unnlater å sammenligne ham med). Den omsorgen, aksepten og varmen han trenger, prøver han først å skaffe seg ved å bruke alle sparepengene sine på horene i strøket, men etter hvert er det det voksende vennskapet med "araberen" Ibrahim som skal vise seg å være det mest skjellsettende og berge ham fra det skråplanet han ellers så altfor lett kunne ha havnet på. Historien kunne vært deprimerende ordinær og klissete sentimental i hendene på en alminnelig Hollywood-regissør. Dupeyron klarer å fokusere på både det hjerteskjærende og det hjertevarme, uten å ødelegge autentisiteten i spillet og samspillet som Sharif og Boulanger serverer ved å henfalle til billige triks og unødvendig følelsesmessig manipulering. Ved å ikke gjøre noen forsøk på å "imponere" eller "preke", greier han å gjøre filmen både vakker, varmhjertet og tankevekkende, og selv om Ibrahim og Momo er ekte personer og ikke representanter for sine respektive kulturer, er det umulig å ikke la seg bevege i alle fall litt over skildringen av hvordan religionen kan være kjærlighetsdrevet og inkluderende i stedet for et påskudd for folkemord og fiendskap. Man kan selvsagt velge å kritisere filmen for å basere seg på lettvint liksom-visdom og klisjeer som "edel orientaler" eller "hore med hjerte av gull", men det ville være å gjøre seg selv urett å nekte å ta del i gleden Ibrahim og Momo lærer seg å dele med hverandre, eller å overse den altfor ekte smerten Momo blir påført av egoistiske foreldre (som riktignok ganske sikkert har egne demoner å slite med). Den virkelig lettvinte løsningen er å velge kynismen og intellektualismen, og ingen av delene hører hjemme i denne filmen.
posted by Anne at 1/09/2005 10:41:00 AM
1/03/2005 Jeg fant det!Problemet viste seg å være et JPG-bilde som var lagret med CMYK i stedet for RGB. Min Opera viste bildet helt uproblematisk, så det var ikke før IE-brukende venner fortalte om mangelen at jeg ble klar over at den fine bursdagskaken til August ikke var synlig for mange besøkende. Men nå er den altså der, kun få poster lengre ned på siden. Enjoy! :) |
|||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
  | ||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
Gratulerer med dagen, kjære. :) (Håper du ikke syntes det var for sleipt av meg å gi deg en 